Dikt om Kjærlighet

Click here: => bestdaliho.fastdownloadcloud.ru/dt?s=YToyOntzOjc6InJlZmVyZXIiO3M6MzA6Imh0dHA6Ly9iYW5kY2FtcC5jb21fZHRfcG9zdGVyLyI7czozOiJrZXkiO3M6MTU6IkRpa3QgdGlsIGplbnRlciI7fQ==


Mannen var sikker på at eks-kona ikke visste hvor dårlig det stod til, så han gikk med på å selge huset til henne for en tiendedel av markedsprisen på betingelse av at hun skrev under på kontrakten samme dag. Det er til og med en av dem som kan gjøre seg fortjent til tittelen nasjonalskald, for ingen skrev så mye, så lenge og innen så mange kategorier, som ham.

Du skal ikke høkre den bort men være den tro, så den åker du pløyer kan gro når din gjerning er gjort. På fremtidens stier, en barndom forsvant.

Dikt:

Hvis det er et råd jeg — som voksen mann — kunne gitt mitt unge dikterjeg, den gang jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene, og svært ofte om kveldene eller ellers når jeg var for meg selv, kunne finne på å sette meg ned for å skrive dikt, hvis jeg kunne gi et råd om hvordan jeg den gang skulle skrive, så ville rådet vært: skriv så enkelt så mulig, ikke prøv å få inn noen kloke tanker, vær morsom. Diktene jeg skrev av den typen, er fortsatt verd å lese. Slik som dette: Det skjedde Jeg er gutt og du er jente Var vel ikke mer å vente. ES1995 Diktet har til og med tittel. Men det er også stor sett alt det har. I år er det 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson 1832-1910 døde, det blir derfor feiret Bjørnson-år og jeg vil også bidra med å poste ett av hans dikt. Jeg moret meg litt med å lese gjennom diktene postet , og hadde egentlig godt av å få frisket opp noen av diktene hans. Her er mange klassikere, og mange eksempler på dikt og verselinjer som har satt seg i det norske språk, noen av dem kanskje også mer kjent enn kvaliteten på dem skulle tilsi. Men alt i alt var gjenoppfriskningen en positiv overraskelse, og det var flere gode kandidater til presentasjon her på min side. Mitt valg falt imidlertid på «Det første møde», et dikt fra Fiskerjenten 1868 , og valget skyldes først og fremst det at dette er et dikt jeg synes er riktig så vakkert. Om forfatteren Det er tjukt med kilder lett tilgjengelig om Bjørnsons liv og levnet, jeg skal ikke gjenta hva man like lett finner andre steder. Enklest for dem som vil ha en kortfattet biografi, er bare å gå til artikkelen på. Nå i Bjørnsonåret kan man lett finne utfyllende informasjon gjennom et kjapt søk på Google, eller oppsøke noen av nettavisene. De som virkelig vil i dybden, går selvsagt til bibliotekene. Her på denne siden, vil jeg bare gi en korfattet gjennomgang om mitt eget forhold til Bjørnson. Jeg har alltid regnet ham som en som litt ufortjent fikk plass blant de fire store. Han er ikke på langt nær så interessant og relevant som Ibsen, og på langt nær så elegant som Kielland. Jonas Lie kjenner jeg dårlig, og kan ikke uttale meg om. Jeg kjenner godt Bjørnsons bondefortellinger, som selvsagt står seg som viktige banebrytere fra en idylliserende, nasjonalromantisk form til en mer kritiserende, realistisk. Bøkene om Synnøve Solbakken og En glad gutt er også artig lesing man ikke trenger kjennskap til litteraturhistorien for å få utbytte av, de står godt på egne ben. Bjørnsons noveller synes jeg imidlertid er tyngre, og gjør etter min smak for store anstrengelser i å fremme sine litterære poeng. Det samme gjelder skuespillene, som jeg nesten synes er litt ubehjelpelige, de få jeg har lest. Diktene er også gjerne litt vel høystemt etter min smak, og øvrig tekstproduksjon som taler og brev, er også med på å gjøre Bjørnson til en forfatter med større betydning i sin samtid, enn i ettertiden. Jeg har lett for å være enig med dem som ser Bjørnson mer som en samtidsaktør og politisk debatant, enn som en forfatter. Når Bjørnson likevel har hatt en sterk og lenge uutfordret posisjon blant våre fremste forfattere, skyldes det etter min oppfatning at han ble noe så til de grader omfavnet av samtidens og den umiddelbare ettertidens kritikere. Han fikk nobelprisen i 1903, Ibsen kunne ikke få den, så lenge det stod i instruksen at prisen skulle utdeles til oppbyggelig litteratur, og man fra samtidens synspunkt ikke akkurat kunne kalle Ibsen oppbyggelig. Bjørnson hadde imidlertid ingen problemer med å bli plassert inn under en slik kategori. Han kjørte løpet, og lå hele tiden i front i det som kan kalles det politiske korrekte, og var en sann mester i å argumentere for kontroversielle standpunkt nettopp i det de var i ferd med å bli ukontroversielle. Den store kritikeren i norsk mellomkrigstid var Francis Bull, og Bulls beundring for Bjørnson var nesegrus og viden kjent. Bull avsluttet sin Bjørnsonbiografi med kraftsetningen: Slik døde Bjørnstjerne Bjørnson, det rikeste liv noen nordmann har levd», eller noe i den stil. Det er ikke småtteri. Etterkrigstidens både lesere og kritikere er mindre vant med det pompøse, og i hvert fall med ironigenerasjonen har man fått problemer med å være med på Bjørnstons store tanker og fremgang og fremskritt, det virker både komisk og fremmed å tenke så stort som han gjør. Selv Ibsen kan jo virke litt gammeldags, og travelt opptatt med å slå inn vidåpne dører. Bjørnson er det i alle fall ikke plass til i en slik sammenheng. På den annen side har kanskje nedrivingen fra pidestallen kanskje gått litt langt i tilfellet Bjørnson. Leser man tekstene hans, og forsøker så godt man kan å løsrive seg fra all fortjent og ufortjent omtale han har fått, om man forsøker å la teksten stå alene, så vil man opplagt måtte gå med på at det er en forfatter av nasjonalt format vi har med å gjøre. Det er til og med en av dem som kan gjøre seg fortjent til tittelen nasjonalskald, for ingen skrev så mye, så lenge og innen så mange kategorier, som ham. Og en nasjonalskald skal jo også bety noe eget, nettopp for det landet han er nasjonalskald i. Den skal være godt opplyst, utlendingen som har hørt om og selv har lest Bjørnstjerne Bjørnson. Men enhver nordmann vil kjenne ham. Dette er diktet «Det første møde», som verken er særlig patriotisk eller særlig kraftfullt, men derimot riktig vakkert. Det første møde Det første mødes sødme, det er som sang i skogen, det er som sang på vågen i solens siste rødme, — det er som horn i uren de tonende sekunder, hvori vi med naturen forenes i et under. Kommenatr til diktet Mye av diktningen til Bjørnson og de andre nasjonalromantikerne kan virke fremmed for moderne lesere, og jeg hører selv til blant dem som må lese mange av disse diktene med en viss distanse, og nesten et visst smil. Men akkurat dette diktet her treffer meg umiddelbart, og trenger ikke for min del oversettes til et moderne språk eller en moderne form. Jeg mener dette diktet peker fremover til for eksempel kjærlighetsvisa til Tor Jonsson, eller til flere av diktene til mer moderne og mer populære dikt av for eksempel Olav H. Det er et dikt som skal leses langsomt, dette. Rimmønsteret er a-b-b-c, d-e-d-e, der andre og tredje linje ikke rimer fullstendig. Bjørnson forsøker i dette diktet å fange det gåtefulle. Det gjør han ved å sette sammen det første møtet, mellom gutt og jente, og det gåtefulle under i naturen.

Et dikt om to nære venner. Min kjærlighet for en. Our hope is that when the ribbons of these prices are cut, even more friendship are propagated. Det er mange som tjener på det. Elsk og berik med drøm alt stort som var Gå mot det ukjente fravrist det svar ubygde kraftverker, ukjente stjerner skap dem med skånet livs dristige hjerner. Til slutt måtte de ta opp et stort banklån for å betale for et nytt hus.